Skriftspråket i Norge - Kan det bli norsk?
I 1779 skrev den danskfødte soknepresten Jacob
Nicolai Wilse, at Norge hadde sannsynligvis hatt sitt eget skriftspråk dersom
de ikke var i union med Danmark.
Måten han valgte å ordlegge seg på viser at han
synes det er uaktuelt å oppløse unionen mellom Norge og Danmark, og at Norge
får sitt eget skriftspråk.
30 år senere publiserte den unge språkinteresserte
mannen Gregers Fougner Lundh en tekst, der han har begynt å tenke på en
framgangsmåte for hvordan Norge skulle få sitt eget skriftspråk. Ivar Aasen og
Knud Knudsen var de to mennene som gav Norge to nye og helt egne skriftspråk i
1907. 1800-tallet ble det mest intense og spennende hundreåret i norsk
skriftspråkshistorie, som var preget av språkdebatter på høyt plan og
språkvitenskapelig arbeid som stod i samspill med den samfunnsmessige,
kulturelle og politiske utviklingen. Striden om skriftspråket ble til en del av
kampen om hvordan et moderne Norge skulle utformes.
Hvorfor oppstod debatten om skriftspråket?
Unionsoppløsningen var en av de viktigeste
hendelsene som åpnet for selvstendige norske språkreformer. Danmark måtte avstå
Norge til den svenske kongen i 1814. Norge fikk en mer selvstendig stilling i
den svenske unionen, der de fikk ha sitt eget skriftspråk.
De ulike tankene i tiden bygde opp under nasjonale
holdninger. Det ble hevdet av nasjonalromantikerne at det var en nær sammenheng
mellom «folkesjelen», nasjonen og språket. Det viktigeste utrykket for en
nasjon var det språklige fellesskapet. Disse ideene kom til å prege norsk
kulturdebatt og norsk skriftkultur på1800-tallet.
Mange mente at norske ord og utrykk førte man
nærmere den norske virkeligheten. Forfatterne ville ha et eget skriftspråk som
kunne utrykke de norske forholdene bedre og på en mer presis og realistisk
måte. Utviklingen innenfor språkvitenskapen satte sitt preg på debatten om
skriftspråk.
Viktige spørsmål som om skriftspråket burde
gjenspeile talemålet til folk flest og ikke bare overklassen var et av de
temaene som ble debattert. Tanker om språklig demokratisering var følge av
politisk demokratisering.
Mange lærer og elver opplevde at den store
avstanden mellom det danske skriftspråket og de norske dialektene skapte
problemer i lese- og skriveopplæringen. Utbyggingen av skolesystemet kom til å
sette preg på språkdebatten med nye skolelover og bedre skoletilbud for
landsbygda. Dette var en nødvendig forutsetning for at samfunnet skulle kunne
fungere som et moderne samfunn.
Hovedstandpunkter
i språkdebatten
Mange mente at
skriftspråket burde bli norsk. Det var ulike syn på hvordan man skulle løse
denne utfordringen. Det var tre forskjellige hovedstandpunkt i språkdebatten på
1800-tallet:
1.Dansk
burde fremdeles være skriftspråket i Norge, men det burde få et eget navn som
kunne knytte det til Norge
2.Det
danske skriftspråket burde gradvis tilpasses norsk talemål
3.Norge
burde få et eget skriftspråk, med utgangspunkt i norsk talemål og i tidligere
skrifttradisjon i Norge, altså norrønt
Nynorsk og
Bokmål
Vi har i dag to
skriftspråk i Norge, nynorsk og bokmål. Navnene på de to skriftspråkene ble
ikke godkjent før i 1929. Før det har de hatt flere varianter for navn. Bokmål
ble tidligere kalt for «modersmaalet» og «det almindelige bogsprog», helt frem
til 1907. Da ble det gjennomført en rettskrivingsreform som resulterte i et
skriftspråk som på flere måter skilte seg fra det danske skriftspråket. Det ble
kalt riksmål, som i dag heter bokmål.
Nynorsk ble
tidligere kalt «landsmål» og «det norske folkesprog». Nynorskens far er
selvsagt Ivar Aasen. Han gikk rundt i landet vårt og samlet inn dialekter som
han til slutt gjorde til det vi i dag kjenner som nynorsk. Han kalte to av
verkene sine for Det norske Folkesprogs Grammatik og Prøver af
Landsmaalet i Norge. Navnet landsmål ble for det meste brukt om nynorsk
helt frem til 1929.